De gikk til Johannes og sa til ham: «Rabbi, han som var sammen med deg på den andre siden av Jordan, og som du vitnet om, han døper nå, og alle går til ham.» Johannes svarte: «Et menneske kan ikke få noe uten at det blir gitt ham fra himmelen. Dere er selv mine vitner på at jeg sa: Jeg er ikke Messias, men jeg er sendt i forveien for ham. Den som har bruden, han er brudgom. Men brudgommens venn som står og hører på ham, gleder seg stort over å høre brudgommens stemme. Denne gleden er nå blitt min, helt og fullt. Han skal vokse, jeg skal avta.
Joh 3, 26-30
Vekst og av-vekst
Har du noen gang opplevd at du har jobba lenge for noe, bare for at noen andre skal valse inn og ødelegge hele greia? Ikke nødvendigvis med mening, det kan til og med ha vært til det beste, men allikevel, det er vel få ting som er mer irriterende enn å få noe du har jobbet og slitt med ødelagt? Denne uka opplevde jeg et, heldigvis veldig mildt, eksempel på det. De siste ukene har jeg hatt en krukke med stemorsblomster på trappa utenfor der jeg bor. Det er første gang jeg har stemor, så du kan tru jeg har vært ikke så rent lite stolt når de etter hvert ble store og, om jeg må få si det selv, ganske flotte. Stor var derfor overraskelsen på torsdag da jeg kom ut og oppdaget et stort krater midt i blomsterkrukka.
Døper Johannes hadde etter hvert bygget opp en stor tilhengerskare. Folk flokket ut i ørkenen for å høre ham tale, til tross for hans kanskje noe eksentriske fremtoning, kledd i en kamelhårskappe og gnafsende på gresshopper og villhonning. Det var noe ved denne mannen som traff noe i folket. Han kunne være sint, til og med kalle dem ormyngel og andre ufine ting, men folk kom i hopetall for å lytte, for å bekjenne sine synder og så bli døpt i Jordanelven for å bli renset for nettopp disse syndene. Etter hvert hadde Johannes til og med samlet seg en god disippelskare som holdt sammen med ham til enhver tid. Alt så rett og slett til å gå veien for Johannesbevegelsen. Inntil en dag når han stod der ved elven, og så Jesus komme mot seg. De to kjente etter alt å dømme hverandre fra før, de var tross alt i slekt, så jeg mistenker at Johannes hadde ant at dette øyeblikket skulle komme. Fra den dagen gikk det nedover med Johannesbevegelsen. Riktignok ikke med en gang, men som vi hørte i dagens evangelietekst, snart var Jesu disipler i gang med å døpe, og Johannes sine disipler er irritert. Jesu disipler viser seg nemlig langt, langt mer populære enn det de er, og ganske snart har alle de som før flokket til Johannes samlet seg om Jesus. Nå er det tid for krisemøte, og Johannes´ disipler har samlet seg for å legge frem sine bekymringer. Hadde Johannes vært litt mer selvhevdende, litt mer smålig er det mulig han hadde reagert annerledes. Kanskje sinne over at hans egen slektning hadde gått ham i næringen og nå til og med var blitt mer populær enn ham. Jeg er ganske sikker på at det svaret de får ikke er det de venter seg for Johannes har ikke noe problem med dette. Nei, tvert imot, dette er akkurat sånn det skulle være. Faktisk burde de glede seg. Man kan si mye om Johannes, men han i alle fall ikke redd for å overraske.
Johannes har skjønt det disiplene ikke har skjønt. Det han kunne stille opp med var bare midlertidig, et lite plaster på et stort, blødende sår. Johannesdåpen var en renselsesdåp, en form for skriftemål og så en påfølgende rituell renselse for syndene man hadde begått hittil. Men, som de fleste blir klar over etter hvert, den slags holder ikke så lenge og de aller, aller fleste av oss har en fantastisk evne til å rote det til ganske fort igjen. Og, med hans dåp ville det bety en ny tur ut i ørkenen, og ut i elva. Ut og inn av mørket. Johannesdåpen tok bort symptomene, men den gjorde ikke noe med selve grunnproblemet. Johannes hadde sett det disiplene hans ikke så, at det ikke holdt. Og her var løsningen. For Jesus gjorde det Johannes aldri kunne gjøre.
Når Jesus trådte ut i vannet for å bli døpt, var det starten på den veien som skulle lede til korset og graven. Jesus gikk først ut i mørket, ut i dypet, i avgrunnen og døden, og slo den i stykker. Jesus gjør det på ekte, han går i døden, og på den måten overvinner han den, og alle de feil og mangler som plager oss, alt det som skiller oss fra Gud. Det var dette Jesu disipler døpte til. De som steg opp av vannet var ikke bare renset for syndene de hadde begått så langt, de var blitt noe helt nytt. De hadde «kledd seg i Kristus», slik Paulus senere forsøkte å forklare det i sitt brev til menighetene i Galatia i dagens Tyrkia. Denne frasen kan kanskje virke litt uvant og fjern, men konsekvensene er klare nok ifølge Paulus. Man blir satt fri fra loven, fri fra det som holder en innestengt, fri til å være den man skulle vært. Og i den friheten finnes det ingen forskjeller. Ingen forskjell mellom mann og kvinne, mellom forskjellige folkeslag, mellom høytstående og lavtstående i verdens øyne.
Jeg tror at Johannes ante noe av dette, om ikke han skjønte alt, og jeg tror kanskje til og med han fant en viss trøst i det, nå var jobben gjort, nå skulle han bare få glede seg over å se noen andre fortsette jobben. Og kanskje kan vi gjøre det samme. For er det en ting som kjennetegner verden i dag, så er det at vi stadig jager etter vekst, vi er litt som disiplene, vi blir satt ut om noen vokser mer enn oss. Det blir liksom aldri bra nok, du kan alltid bli rikere, penere, smartere. Det er alltid noe å strekke seg etter, noen som er bedre, noen som klarer det bedre. Man kan slite seg ut av mindre. Johannes kunne lett ha latt seg fange inn i den samme spiralen, sett Jesus som en utfordrer, en som skulle slås. Men han gjør ikke det, han er fornøyd med sin del. Og den delen har vi også. For vi er også døpt, og vi er også blitt kledd i Kristus. Og det er langt mer enn det vi noen gang kan få til selv. Kanskje det av og til hadde vært fint å lene seg litt på det av og til, i stede for å la seg fange inn i denne stadige spiralen av bedre, høyere, lenger. Kanskje vi av og til skulle vært litt flinkere til å gjøre som Johannes, glede seg over det man har, i stede for å hele tiden lengte etter noe mer. Vi kan tross alt ikke gjøre noe mer enn det Jesus har gjort, vi kan bare nyte godene.
Det er ikke lett å få ting man har jobbet mot ødelagt, enten det er av rådyrene på Ebbestad eller en slektning som viser seg å være mer populær enn det man selv er. Men kanskje kan det også være litt deilig, å bare nyte det man har. Ok, jeg skal innrømme at det ikke er så lett, det kan nok tenktes at skal slite litt med å glede meg over den lokale rådyrsbestanden. Men, jeg skal i alle fall forsøke å glede meg mer over det jeg har i Kristus, og være fornøyd med det. Det finnes tross alt ikke noe bedre, så hvorfor stresse?